Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 4. august 2016, og er skrevet av nestleder i Oslo SV, Ingvild Reymert
Det er noe fundamentalt galt med det norske boligmarkedet. Det siste året har boligprisene i Oslo økt med 13,4 prosent. Det er flere og flere førstegangskjøpere som ikke kommer inn på boligmarkedet. For hvert år prisene stiger, stiger også klasseskillene.Mange uten rike foreldre med egenkapital kan bare glemme å kjøpe bolig i hovedstaden.Samtidig fortsetter den norske gjelda å øke, i et av Europas mest forgjeldede land. Vi har et boligmarked som setter spekulanter foran folk. Det er på høy tid at vi tør å ta bladet fra munnen og snakke om å gjeninnføre sosial boligbygging og prisregulering.
Norske politikere har vært utrolig puslete. Selv om samtlige partier snakker om problemene i det norske boligmarkedet, foreslås det bare overflatiske grep.
Arbeiderpartiet ønsker å bygge flere boliger. Alle ønsker å bygge flere studentboliger. Og Unge Høyres ]eder Kristian Tonning Riise ønsker å bygge enda flere bitte små boliger som verken er tilrettelagt for funksjonshemmede, gode for miljøet eller for den saks skyld noe særlig gode å bo i.
Men hvem er det som med hånden på hjertet tror at dersom vi bare sørger for at utbyggerne kan bygge litt flere boliger, så vil de i fellesskap sette egen vinning til side og igangsette en storstilt kollektiv utbygging som senker boligprisene og deres egen gevinst? Selvfølgelig vil de bremse utbyggingen for å sørge for fortsatt høye priser og høy avkastning. Det er slik markedskreftene fungerer, og det er markedskreftene i boligmarkedet som er problemet.
Men det har ikke alltid vært sånn. Markedet har ikke alltid rådd grunnen i den norske boligpolitikken. Etterkrigstiden kjennetegnes av sosial boligbygging der vi i fellesskap sørget for å bygge boliger til alle - ikke bare de som hadde råd til det. Det har av en eller annen grunn blitt en opplest og vedtatt sannhet at etterkrigstidas boligpolitikk ikke fungerte, og at alt var verre før.
Det er en grov overvurdering av dagens boligpolitikk, og det er heller ikke sant. Vi får stadig høre at prisregulering førte til masse «penger under bordet». Forsker Jardar Søvoll i Nova viser i boka «Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010» at dette er en myte. Det var et problem i frittstående borettslag,men ikke i Obos og USBL-lag, der salg foregikk svært kontrollert. Siden høyrefolket sjelden bor i Obos-blokker, er dette tydeligvis noe som har gått dem hus forbi. Det er mange historiske eksempler på at regulering kan fungere, uten at det nødvendigvis betyr at det alltid vil det.
Det er også mange internasjonale eksempler på at regulering av boligmarkedet fungerer. Så å si alle større byer i verden har en eller annen form for bolig- og prisregulering .Det er gjerne denne politikken som har lagt grunnlaget for de mangfoldige og fargerike storbyene mange har blitt så glad i. Selv i kapitalismens høyborg på Manhattan i New York er det et innslag av sosialboliger og prisregulerte leieboliger som går det sosialdemokratiske Norge en høy gang.
Dagens norske boligmarked fungerer antakeligvis for høyrefolket, som kan kjøpe boligene de ønsker og leie ut til andre, men for alle dem som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, eller som betaler blodpris i leiemarkedet, er det norske boligmarkedet dypt klassedelt og urettferdig.
Jeg ønsker derfor at staten tar ansvar og igangsetter en sosial boligpolitikk som sørger for at alle har et trygt sted å bo.Det bør etableres et offentlig utbyggingsselskap som kan bygge boliger når utbyggerne mener marginen ikke er høy nok.
Jeg ønsker meg en storstilt utbygging av ikke-kommersielle leiligheter, som gjør at de som ikke har råd eller lyst til å kjøpe egen bolig, kan leie et rimelig sted uten å måtte betale skjorta til en bolighai.Og jeg ønsker at vi begynner å bygge opp en tredje boligsektor, med prisregulerte boliger til en overkommelig pris. Har du penger nok til å kjøpe egen bolig i det private markedet, vil det nok ikke lønne seg å kjøpe en bolig i det regulerte. Men for alle de som i dag ikke kommer inn på dagens boligmarked , vil dette være et alternativ til å finne et trygt sted å bo.
Til syvende og sist handler det om å bygge boliger for alle.Tak over hodet er en menneskerett. Alle unger har rett til å vokse opp i et trygt nærområde og ikke være redd for at kontrakten til foreldrene skal løpe ut og at de igjen må flytte fra vennene sine. De har rett til å ha gode nærområder med lekeplasser, barnehager og skoler i nærområdet. Det må bli slutt på at unge i etableringsfasen overbys av Sats-grunder Vegard Liven, som kjøper en leilighet i uka som investeringsobjekt. Dagens markedsstyrte boligmarked har feilet fundamentalt. Det er på tide at fellesskapet tar makta tilbake.