Det holder ikke med ønsketenkning om at alle skal eie sin egen bolig
NAV-logo
Hvorfor er det sånn at boligeiere mottar en generell og ikke behovsprøvd støtte i form av rentefradrag, mens leieboere, som i tillegg oftere har dårligere økonomi og gjerne allerede betaler ned på noen andre sitt boliglån med sin husleie, må søke og bevise sin nød for å motta støtte?

Det holder ikke med ønsketenkning om at alle skal eie sin egen bolig

Mange leietakere får seg en smell når husleiene skal KPI-justeres i år. Som vi alle har fått med oss, har priser på mat og strøm økt såpass mye at de aller fleste av oss merker det godt ved at budsjettene som skal dekke det mest nødvendige blir langt strammere enn de har vært de siste årene. Man kutter i de endene man kan, og skjermer barna så langt det lar seg gjøre. Det kanskje ikke alle har tenkt på enda, men som de av oss som leier boligen sin vil merke, er at husleiene også justeres etter den generelle prisveksten i samfunnet, såkalt konsumprisindeks (KPI).
Publisert:

Av Mari Løken
Leieboerforeningen


Utleiere har rett til å øke husleia med KPI årlig, tidligst ett år inn i et løpende leieforhold med minimum en måneds varsel. De siste ti årene har imidlertid inflasjonen vært lav, og KPI-økningen av husleiene har ikke vært et stort tema fordi de ikke har betydd så mye i kroner og øre. Når inflasjonen nå øker, og SSBs konsumprisindeks fra august 2021 til august 2022 var på 6,5 prosent, vil det imidlertid gi en kraftig økning i den månedlige husleien for de som har KPI-økning av husleia nå. På en husleie på 15000 kr vil leia øke med 975 kr per måned, som da vil gi en husleie på nesten 16000 kr det neste året. I tillegg til økte priser på mat, drivstoff og strøm vil dette for mange husholdninger by på store utfordringer med å få hverdagen til å gå rundt.

Dette er allikevel ikke et angrep på praksisen med KPI-økningen av husleiene, som er en ryddig og lett kontrollerbar måte å justere leiene på. Skulle man ha fjernet rettigheter for utleiere til å øke leien, vil det være langt mer hensiktsmessig å fjerne retten til å justere til gjengs leie hvert tredje år i et løpende leieforhold, da det er svært vanskelig å beregne faktisk gjengs leie.

Når det er sagt, vet vi at de som leier sin bolig oftere har vedvarende lav inntekt enn gruppen av boligeiere. Og selv om boligeiere også nå opplever en økning i boutgiftene ved renteøkninger, får boligeiere rentefradrag ved at de kan trekke fra nedbetalte renter på skatten. Leieboere som gruppe har ingen slike generelle frynsegoder. En del leietakere mottar statlig bostøtte, men bostøtten er behovsprøvd og inntektsgrensen er satt lavt slik at den utelukker mange husholdninger med lave inntekter og høye boutgifter. Det er heller ikke slik at bostøtten er forbeholdt leietakere, og boligeiere med lave inntekter kan også motta dette.

Hvorfor er det sånn at boligeiere mottar en generell og ikke behovsprøvd støtte i form av rentefradrag, mens leieboere, som i tillegg oftere har dårligere økonomi og gjerne allerede betaler ned på noen andre sitt boliglån med sin husleie, må søke og bevise sin nød for å motta støtte? Det etablerte narrative er at vi er en nasjon av selveiere, men det gjelder faktisk ikke alle. Over 20 prosent av husholdningene på landsbasis leier boligen sin, det er ikke en ubetydelig andel. Og andelen er heller ikke jevnt fordelt. I de største byene er andelen husholdninger som leier sin bolig på rundt 30 prosent, og i enkelte delbydeler i Oslo er andelen som leier nesten 50 prosent. På nabolagsnivå vil dermed en høy KPI-økning kunne ha store konsekvenser for beboerne i området.

Det holder ikke med ønsketenkning om at alle skal eie sin egen bolig. Politikkutforming må forholde seg til realiteten i samfunnet, selv om alle de som sitter på Stortinget eier boligen sin. Og realiteten er at andelen leietakere er høy og økende. Det er dermed på tide å utforme en generell og ikke behovsprøvd politikk som bedrer vilkårene i leiesektoren for alle.