Bilde av Torggata i Oslo.
Oslo har blitt en by som i mindre og mindre grad er tilgjengelig for de av oss som ikke er utstyrt med gullbilletten. En mur har reist seg rundt byen - en betalingsmur som stadig færre kommer over (Foto: ZWGallery Wikimedia CC-SA 3,0)

Hvor skal Oslofolk bo?

Publisert:

Nylig stilte VårtOslo dette spørsmålet i en boligpolitisk debatt. Om du spør kommentarfeltet hvorfor det er så dyrt i Oslo, kan du lese at det å bo i hovedstaden ikke er en menneskerett. Men det er det faktisk. I FN-konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter heter det at bolig til en overkommelig pris er en menneskerett, men også at boligen skal ligge i rimelig avstand til arbeidsplassen. Vi vet alle at Oslo trenger sykepleiere; de har til og med fått sin egen boligindeks, men vi vet også at vi trenger mange andre yrkesgrupper. Og vi trenger mangfold. Vi trenger de gamle, vi trenger alenemødre, alenefedre - vi trenger alle de ulike menneskene som danner grunnlaget for den beste og fineste byen i hele landet.

Noe skurrer

Men det er noe som skurrer. For Oslo har blitt en by som i mindre og mindre grad er tilgjengelig for de av oss som ikke er utstyrt med gullbilletten. En mur har reist seg rundt byen vår.  Vi åpner portene og ønsker de med flest ressurser velkomne, mens de som ikke oppfyller egenkapitalkravet, slippes stille ut, og havner kanskje i Moss eller Fredrikstad. De som verken kan kjøpe bolig i Oslo eller Fredrikstad, klorer seg fast i dårlige, dyre og kortsiktige utleieboliger, mens boligdrømmen blir fjernere for hvert nytt depositum som tilbakeholdes av utleier.

Man kan spørre seg selv hvorfor det har blitt slik, og det er en lang og tidvis vond historie. For selv om boligpolitikken vår har ført med seg mye godt for mange, så har den etter hvert også blitt en driver for ulikhet, med et økende antall vanskeligstilte på boligmarkedet.[1]

Den norske boligpolitikken er velferdspilaren som forsvant, og boligforsker Jardar Sørvoll kaller dette viktige politikkområdet for sosialdemokratiets såreste punkt[2]. På VårtOslos boligpolitiske debatt mellom Kari Elisabeth Kaski (SV) og Agnes Nærland Viljugrein (A), var det stor enighet om at noe må gjøres for at boligpolitikken igjen skal fungere rettferdig og bidra til utjevning. Spørsmålet er bare hva partiene vil gjøre etter et eventuelt regjeringsskifte.

Bolig er et av våre mest komplekse politikkområder, og boligpolitikken avhenger av mange faktorer, som skatte- og pengepolitikk. Dette skriver også Hanna Gitmark godt om i boken Det norske hjem (2020), som beskriver boligens utvikling fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt.

Etter valget må regjeringen se på boligpolitikken med nye øyne. Vi trenger mer forskning på boligpolitikk, og vi trenger politikere som tør å ta modige valg.

En god start for en ny boligpolitikk vil være å oppnevne en egen boligminister, slik at arbeidet med boligpolitikk får et større fokus på regjeringsnivå. Et offentlig utvalg må også oppnevnes, slik at vi kan se på boligpolitikken i samspill med andre politikkområder.  Det er ti år siden den forrige NOU-en om boligpolitikk ble lansert, og i mellomtiden er det mye som har endret seg.[3] Vi trenger oppdatert kunnskap om hvilke faktorer som spiller inn i dagens situasjon, og vi trenger kunnskapsbaserte løsningsforslag som kan bidra til at boligpolitikken igjen blir et instrument for sosial utjevning, heller enn en driver for ulikhet.

Fasiten på det gode liv

Vi må tørre å utfordre narrativet om at det kun er den eide boligen som er fasiten på et godt liv. Jeg tror en betydelig andel boligeiere i Oslo er fattige på tross av boligeierskap. En SSB-rapport fra 2019 [4]slår fast at 2,3 % av eierhusholdningene i Oslo har fått bostøtte. I visse grupper, slik som aleneforsørgere og enslige eldre, vil man kunne regne med at prosentandelen er høyere. Flere finansinstitusjoner har også påpekt at den store boliggjelden som mange nordmenn har, medfører risiko. Men likevel står narrativet om den eide boligen sterkt. Det kan hindre oss i å se på urettferdigheten som fins i norsk boligpolitikk generelt, og for leieboerne spesielt. Det kan også hindre oss i å se at noe av løsningen kan ligge i å bygge opp en rettferdig leiesektor. Mange leieboere velger å tenke på seg selv som framtidige boligeiere heller enn leieboere, men leieboernes holdninger til boligpolitikken er i ferd med å endre seg. Flere leieboere stiller nå spørsmål ved eierlinja som den eneste veien ut av den konstant midlertidige og kostbare situasjonen mange befinner seg i.

Kan Oslo bli en by for alle?

I Oslo har leiesektoren økt med nesten 180.000 leieboere siden 2015[5].  Hovedstadens leiesektor er preget av kortsiktighet, høye priser og lav botrygghet. Det er på tide å tilrettelegge for at leieboere skal få den samme tryggheten som boligeiere.

Stort sett alle partiene på venstresida varsler nye takter for leiesektoren, og vi i Leieboerforeningen er spente på om løftene blir holdt dersom det blir et regjeringsskifte Tør venstresida å utfordre kongstanken om at den eide boligen er det eneste saliggjørende, eller er det mulig å tenke seg at også leieboerne skal kunne bo trygt og godt? I så fall trenger vi en ny husleielov, vi trenger en reform av den kommunale boligsektoren, og vi trenger en stor satsning på ikke-kommersielle utleieboliger. Dersom vi får det, kan Oslo igjen bli en by for alle.

[1] vedlegg-1-vanskeligstilte-pa-boligmarkedet-antall-og-utvikling.pdf (regjeringen.no)

[2] Det såre punktet - YouTube

[3] NOU 2011: 15 - regjeringen.no

[4] Får de som har rett på det bostøtte? (ssb.no)

[5] Boforhold, registerbasert. Statistikkbanken (ssb.no)