Petter Nyquist intervjuet av Mari Løken
- Hva var det som motiverte deg til å lage serien, «Petter- der ingen vil bo»?
Det spiller seg tilbake til da jeg bodde på gata. Da ble jeg kjent med en som het Christer. Han ble jeg godt kjent med, og han bodde i en belastet kommunal bolig i Oslo. Og det var på alle møtene hjemme hos han at vi pratet, og jeg registrerte hvordan det så ut i oppgangen og området rundt, og hvem jeg så av mennesker.
Christer stilte seg spørsmålet: ”Hva er det kommunen egentlig har tenkt, som har samla så mange med så store utfordringer på samme sted? Inkludert meg sjøl da.” Han var opptatt av barns oppvekstsvilkår, som nok hadde med hans egen barndom å gjøre. Han tenkte på hva det gjør med de barna som bor her, under de forholdene. Og det var da ideen begynte. Christer sa at, du burde satt opp et kamera her.
Og det var det som fikk ideen til å spinne. Og siden deg gang, og fram til at jeg flytta inn på Torshov, så ble jeg kjent med mange mennesker som bor i belastede områder. Jeg tenkte på, hvem er de menneskene? Hvordan påvirker bomiljøet dem? Og hva gjør de for å skape en meningsfylt hverdag? Det var flere som snakket om stedet på Torshov, og det var der navnet til serien kom fra. «Der ved Haarklous plass, der er det jo ingen som vil bo». Og da lurte jeg på, hvorfor sier folk det?
- Jeg kjenner jo godt til gården du snakker om, og samtidig finnes det mange kommunale gårder i Oslo med lignende utfordringer.
Ja, det fins mange steder. Og jeg har ingen ting imot det å bo i kommunale boliger, eller folk som bor i kommunale boliger. Det er viktig for meg å ikke bli misforstått på det. Det var en overskrift i en nettavis som gjorde meg forbanna. Det sto at: «Her bosettes problemer.» Da tenkte jeg, hvordan ville jeg opplevd det? Og er det dem som bor der som er problemet? Eller er det boforholdene? Eller er det samfunnet?
I noen settinger kan det være problematisk å samle mange mennesker med visse typer utfordringer på samme sted. Mennesker som er uføre er jo det av en grunn. Noen burde vært i døgnbehandling, noen har kommet rett frafengsel og rett til en bolig i et miljø der mange ruser seg. Hva er sannsynligheten for at det går bra? Mange av de jeg møtte ville jo bare ha fred og ro.
- Det du sier med døgnplasser, og nedbygging av det, er jo en viktig del av de strukturelle utfordringene i kommunal boligsektor i Oslo. At kommunene og bydelene fikk et stort ansvar for å bosette folk fra institusjon, før boligmassen var gjort klar for å håndtere det. Og fortsatt mangler det flere hundre tilrettelagte boliger med base og ulik grad av bemanning.
Ja, helt klart. Og hvem går det ut over? Det er dem som bor der. Og ikke minst også de vedkommende selv, som har behov for mer omsorg enn de får. Så det er jo som du sier, man skal skjære ned på en side, og det er fint at folk skal få et trygt sted å bo, men det er jo ikke sikkert at de får nok oppfølging der de bor. Og det er en ting jeg ville tatt tak i, og som kan være realistisk for å styrke boforholdene og levekårene til beboerne, og det handler om å ansette flere mennesker som kan følge opp. Og at det treffstedet [i Kyrre Grepps gate] (red. anm.) kunne vært åpent oftere.
Jeg opplevde hvor viktig det er å bekjempe ensomhet, at folk trenger noen som kan følge opp, og å ha noen å prate med. Jeg tror det vil være enormt besparende for samfunnet. Det er vanskelig å måle selvfølgelig, men mer oppfølging tror jeg er nødvendig. Jeg tror det ville ført til mindre bekymringer og færre eskaleringer for beboerne, som for en del kan resultere i ganske alvorlige situasjoner.
Jeg tenker vi har en lang vei å gå, når det kommer til plasseringen av mennesker, og antall mennesker, på den måten som det gjøres nå. Jeg har ingen utdanning eller faglig kunnskap sånn sett, men at mange mennesker med ganske store utfordringer bor så tett. Jeg tenker at det sikkert er praktisk for de som har ansvaret med oppfølging, og for de som vedlikeholder, at folk er samlet på ett sted. Men hva med barna som vokser opp der?
Ta et eksempel, Warsame, som var med i serien og som har vokst opp i en av de bygårdene. Han forteller hva han har opplevd, kjellere som brenner, folk som har dødd foran han, og han sier jo selv at han har fått traumer av det. Det er helt fundamentalt å ha et sted å bo hvor man føler seg trygg og har en forutsigbarhet.
Det er også det visuelle, når du kommer inn der, og når du prøver å stå fra utsiden å se inn. Det er blodspor inn i inngangen, det var ikke en dag hvor jeg ikke så at det var politi eller ambulanse i gården, søppel som slenger, inngangsdører som er knust, ringeklokker som ikke funker. Sånn visuelt sett er det ingenting som tilsier at dette er trygt. Jeg møtte småbarnsforeldre som ikke ville bo der, men som hadde fått tildelt bolig der og ikke fikk byttet.
Fem dager før jeg flytta inn så var det en som ble skutt i bakgården der. Praten gikk mye om det den første tida, og mange var bekymra og isolerte seg hjemme. Jeg snakka med en småbarnsmor som gikk ut akkurat når de måtte gå til skolen eller barnehagen, og så var det bare inn igjen. Da er ikke grunnforholdene til stede for et godt bomiljø. Nå maler jeg det svarteste bilde her, det er ikke sånn alle steder selvfølgelig. Og det er mye man kan gjøre for å skape gode bomiljøer.
- Hvis du skulle foreslå en ting til politisk hold for å forbedre bosituasjonen for beboerne, hva hadde det vært?
Sette inn flere ressurser, og å ta beboerne på alvor. Finne måter å kommunisere på. Hvor mange av dem som jeg ble kjent med tror du åpner Digipost? Man må begynne å tenke utenfor boksen. Det holder ikke å tenke at jeg har sendt en mail eller hengt opp et oppslag. Det er ikke sånn det funker i manges liv. Kommunen skal jo forvalte boliger for folk som der av en grunn. Det er vanskelig å tilfredsstille alle, men det handler om å bli lytta til og ikke bli overkjørt. Uansett om du kommer fra Boligbygg, Nav eller bydelen. For mange av beboerne oppleves det som det samme.
For en liten stund siden så skulle jeg holde et internt foredrag for Boligbygg. Og i forkant da spurte jeg noen av beboerne: hvis jeg sier Boligbygg, hva sier du da? Og det var bare en som sa noe positivt, mens alle de andre bare sa negative ting. Og når jeg spurte direkte om å nevne noe positivt, så sa de ikke en ting, men en person. De sa Glenn. Fordi han føler de at de blir møtt av, og sett og hørt i møte med. Nils ble også nevnt. Og det synes jeg er et så godt eksempel. Det at noen er der, noen forstår. Mens de som sitter lenger opp i systemet, de har kanskje aldri vært i gården. De vet ikke hvordan menneskene har det. Det syns jeg var så fint. Den evnen til å se enkeltmennesker.
Så for å nevne noe positivt da, så er det de mange fine vennskapene som var der. Det å ta vare på og hjelpe hverandre. Det var et sterkt samhold, og mange folk som trives og vil bo der nesten for enhver pris. De har sitt nettverk, de har treffstedet, og sine holdepunkter. Så jeg tenker det er viktig å lage flere sånne holdepunkter. Treffstedet er et sånt hjelpeledd ovenfor NAV, som kanskje viser at NAV ikke alltid fungerer optimalt. Og jeg kan ikke rose det treffstedet og de som jobbet der nok! Alle de fine folka jeg traff der! Og som har et enormt livsmot, ofte på tross av de utfordringene de står i. Jeg er usikker på om jeg ville klart det sjøl, å være så pressa på økonomi , samtidig med helsemessige og sosiale utfordringer og andre ting.
- Sånn helt til slutt så lurer jeg på hva som er det viktigste du tar med deg videre i ditt liv etter å ha bodd i gården på Torshov?
Det er så mange ting. Det er mye jeg har visst og vet fra før av, men kanskje hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell for noen. Det er litt klisje, men det er jo en grunn til det. Men da trengs det ressurser rett og slett!
