I utgangspunktet kan leieboer ha kjæledyr, uten nærmere avtale med utleier. Samtidig gir husleieloven § 5-2 utleier anledning til å fastsette forbud mot dyrehold. Det finurlige med lovbestemmelsens ordlyd, er at den åpner for at leieboer allikevel kan holde dyr, hvis «gode grunner taler for det, og dyreholdet ikke er til ulempe for utleieren eller de øvrige brukerne av eiendommen».
Da oppstår spørsmålet om når leieboer kan holde dyr, til tross for utleiers forbud mot dyrehold. Bestemmelsen legger opp til en interesseavveining, der leiers interesser i å holde dyr («gode grunner») veies opp mot utleierens og andre brukeres (herunder naboer, andre leieboere, og medboere i et bofellesskap, men også for eksempel drivere og brukere av et næringslokale i samme bygg) interesse i å motsette seg dyreholdet.
Den konkrete vurderingen, momenter
Hvordan leieboers «gode grunner» vektes mot «ulempen» utleier og andre brukere opplever, vil være forskjellig i hver enkelt sak, og forhold på begge parters side må vurderes konkret.
Hvis leieboer er blind og bruker førerhund, er det en veldig god grunn til å holde hund. Fordi grunnen til leiers hundehold veier tungt, må utleier og andre brukere tåle noe ulempe. Naboens hundeallergi er allikevel et tungtveiende forhold. Det vil trolig ikke trumfe leiers behov for førerhund, men det vil veie tyngre enn leieboers sønns ønske om å ha en hund fordi det er koselig.
Utviklingen i rettspraksis, regelens innhold
Siden bestemmelsens ordlyd legger opp til en avveining, vil domstolenes tolkning av bestemmelsen ha mye å si for hvordan den skal forstås, herunder hvilken vekt forskjellige fordeler og ulemper har for partene. Forståelsen av bestemmelsen er dynamisk, og endrer seg i takt med tiden og forholdene.
Vi finner igjen nesten eksakt samme ordlyd om dyrehold i borettslagsloven § 5-11 fjerde ledd, og i eierseksjonsloven § 28. Disse bestemmelsene bør derfor forstås likt, og rettspraksis som gjelder én av hjemlene, vil være relevant for forståelsen av alle bestemmelsene.
Eldre domstolspraksis var nokså streng, i dyreholderens disfavør, men i den såkalte Innekatt-dommen (Rt. 1993 s. 1260), kom Høyesteretts flertall (3 mot 2) til at innekatten Emmeline fikk bli boende med sin eier i borettslagsleiligheten i Pynten borettslag, til tross for borettslagets forbud mot dyrehold. I vurderingen la Høyesterett primært vekt på hvor liten ulempe katteholdet medførte, under henvisning til beskrivelsene av en typisk innekatt, gitt av førsteamanuensis ved Institutt for husdyrfag ved Norges landbrukshøyskole, Bjarne O. Braastad:
«En innekatt atskiller seg vesentlig fra en utekatt i atferdsmønster. Den er svært kjælen og lite sky overfor mennesker, og den har et fast kattetoalett inne der den gjør fra seg. Ved å gi katten P-piller vil den forbli rolig og avbalansert, og ikke få noen støyende løpetid slik utekatter kan ha. P-pillebruk er således ingen indikasjon på at katten slippes ut. Hvis en katt er født innendørs, og ikke har erfaring med utendørs liv, vil ikke hold av innekatt representere noen form for dyreplageri. Alle viktige atferdsbehov kan dekkes innendørs. Katter har en fleksibel evne til å tilpasse seg et miljø der den får godt stell og god sosial kontakt med mennesker. Innekatt er således en helt annen type dyrehold enn utekatt.»
Liberal praksis
Domstolene har i senere praksis vist at regelen i dag er nokså liberal, blant annet ved at den psykososiale fordelen dyreholdet har på dyreholderen blir hensyntatt. I LB-2018-62492 kom lagmannsretten til at hundeholdet var lovlig, og la særlig vekt på at den positive virkningen på eierens psykososiale forhold var større enn for hundeholdere generelt, og at hundeholdet ikke førte til en reell ulempe for de andre brukerne av eiendommen.