Av Lars Aasen,
Leieboerforeningen
Rapporten Bolighorisont 2030 [1] dokumenterer hvordan høye boligpriser og lav boligbygging skaper store samfunnsøkonomiske utfordringer. Den viser hvordan eierboligmarkedet i byene, særlig i Oslo, har blitt utilgjengelig for stadig flere – og hvordan dette svekker arbeidsmobilitet, rekruttering og byenes funksjon som samfunnsmotorer. Det er på høy tid at vi også retter blikket mot leiesektoren. For det er like kritisk når leiesektoren ikke fungerer.
Leiemarkedet er i stor grad befolket av mennesker med lave og middels inntekter. Unge voksne, nyankomne, enslige forsørgere, studenter og arbeidstakere i yrker vi alle er helt avhengige av: barnehageassistenter, sykepleiere, politi, brannfolk, bussjåfører, frisører for å nevne noen. Når husleiene blir urimelig og øker raskere enn inntektene, presses disse gruppene ut av byene. Resultatet er at byene tappes for de som får byen til å fungere.
Dyre, utrygge og dårlige leieboliger er ikke bare et problem for den enkelte leieboer – det er et alvorlig samfunnsproblem. Når barnehageassistenten ikke finner en bolig han har råd til i nærheten av jobben, må han bruke timer på pendling inntil han finner en ny jobb med kortere reisevei. Når politibetjenten ikke har råd til å bo i byen hun skal beskytte, svekkes beredskapen. Når frisøren, renholderen eller hjelpepleieren må flytte til nabokommunen, blir det færre hender til å holde hjulene i gang. Når dette skjer i stor skala, svekkes byens evne til å levere velferdstjenester, tiltrekke seg kompetanse og opprettholde sosial bærekraft.
Eller som det sto i en stor reportasje om New Yorks[2] boligmarked i Dagens Næringsliv for noen år siden: «I kapitalismens hovedstad New York er nær halve [leie]boligmarkedet regulert eller subsidiert. Målet er å bevare byen levelig for vanlige arbeidsfolk.»
Det handler ikke bare om økonomi, men om livskvalitet og rettferdighet. Når folk med vanlige inntekter må bruke en stadig større andel av lønna på husleie, får de mindre igjen til mat, fritid og sparing. Når de må flytte lenger unna, øker reisetiden, stresset og klimautslippene. Når de ikke lenger har råd til å bo i byen, mister byen sitt mangfold – og sin sjel.
Bolighorisont 2030 peker på mange flaskehalser i boligbyggingen – fra rekkefølgekrav og saksbehandlingstid til tomtemangel og manglende politisk vilje. Mange av disse gjelder også for leiesektoren. Når det ikke lønner seg å bygge nye eierboliger, lønner det seg hvert fall ikke bygge nye utleieboliger. De blir så dyre at ingen har råd til å bo i de.
Samtidig er det en politisk og ideologisk skepsis til leiesektoren. Leie forbindes ofte med midlertidighet og lav status. Men i et moderne arbeidsmarked, der mobilitet og fleksibilitet er avgjørende, er en velfungerende leiesektor en nødvendighet. Det må være mulig å bo godt uten å eie sin egen bolig. Det må være mulig å etablere seg i byen uten en inntekt på over en million eller foreldre som sørger for egenkapital til å kjøpe egen bolig.
Vi trenger en boligpolitikk som tar leiesektoren på alvor. Det betyr flere og bedre virkemidler for å sikre et tilstrekkelig tilbud av rimelige utleieboliger – både gjennom offentlig og privat sektor. Det betyr at Husbanken må få et utvidet mandat, ikke bare til å støtte kjøp, men også til å finansiere en mye større andel utleieboliger. Det betyr at kommunene må få insentiver til å regulere tomter til utleieboliger, og at det må stilles krav til at en andel av nye boligprosjekter skal være tilrettelagt for utleie.
Ikke minst trenger vi et alternativ til det private, kommersielle leiemarkedet som i dag utgjør omtrent syv av ti leieboliger. Ifølge meglere og utleierorganisasjoner er det manglende profitt som er hovedårsaken til at både små private og større selskaper kvitter seg med utleieboligene i stor skala.
Leieboerforeningen lansert tidligere i år en modell for ikke-kommersielle utleieboliger kalt Leieboersamvirke – en modell der leieboerne selv eier utleieselskapet som de leier av. Leieboersamvirket representerer en modell der alle kan leie trygt, godt og rimelig så lenge de vil, og hvor beboermedvirkning og -demokrati er kjerneverdier. Gjennom å ta i bruk nye og allerede eksisterende virkemidler, mange av de hentet fra eiersektoren, har Leieboerforeningen vist hvordan ikke-kommersielle utleieboliger kommer mye bedre ut på pris og bokvalitet sammenliknet med kommersielle utleietilbudet som finnes i dag.
Byene våre er avhengige av folk med vanlige inntekter. Vi trenger mangfold, mobilitet og tilgjengelighet. Hvis vi lar leiesektoren forvitre, lar vi også byene forvitre. Det har vi ikke råd til.
[1] Bolighorisont 2030: Hva bremser boligbyggingen, og hva kan få opp byggetakten? | Samfunnsøkonomisk Analyse
[2] Dagens Næringsliv 11.03.2013: New York mot det frie marked (Jostein Løvås)