Et hjem, ikke en bolig

Det finnes rundt 20.000 mennesker med utviklingshemming i Norge. 86 prosent bor i leid bolig, nesten utelukkende med kommunen som utleier. Leieboerforeningen har tatt en prat med Hedvig Ekberg, generalsekretær i Norsk Forbund for Utviklingshemmede, en interesse- og medlemsorganisasjon med 8000 medlemmer.





De aller fleste utviklingshemmede i Norge er leieboere, til stor forskjell fra befolkningen i sum, der omtrent 80 prosent er boligeiere. Mens et fåtall leier av foreldre, er det kommunene som leier ut til de fleste utviklingshemmede. Etter den store HVPU-reformen på begynnelsen av nittitallet, skulle utviklingshemmede ut av institusjoner og inn i egne hjem. Men NFU er ikke fornøyde med kommunenes innsats for å bosette denne sårbare gruppa. 
 

Et hjem, ikke en «bolig» 
- Vi er på vei tilbake til det institusjonspregede, forteller generalsekretær Hedvig Ekberg. Kommunen kaller tilbudet for kommunale utleieboliger, men de minner mer og mer om institusjonsplasser. Når boligene planlegges, ser vi at det legges mest til rette for ansattes bekvemmelighet og ikke for den enkeltes behov for et hjem. Samlokalisering er den rimeligste løsningen for kommunene, men samlokalisering medfølger også en institusjonstankegang. Vi har hørt kommuner omtale det som «boliger med stordriftsfordeler», og det vitner om en manglende forståelse for at «boligen» først og fremst er et hjem, sier Ekberg engasjert til Leieboerforeningen. 
Et slikt systemspråk svekker forståelsen av den utviklingshemmedes behov for et trygt og stabilt hjem, og erstatter det med en institusjonell tankegang der for eksempel utviklingshemmede som har vært på sykehus, er «brukere» som skal «tilbakeføres til bolig». Når denne bevisstheten mangler hos kommuneansatte, kan det også forsterke avstanden mellom mennesker. Utviklingshemmedes hjem risikerer å bli redusert til en arbeidsplass for kommunens ansatte. 

Utviklingshemmedes hjem risikerer å bli redusert til en arbeidsplass for kommunens ansatte

Leieboere, som alle andre leieboere
Leieboeres rettigheter sikres først og fremst av husleieloven. Hva skjer med sårbare grupper som ikke selv er i stand til å kjempe for sine rettigheter, slik som utviklingshemmede? Mange utviklingshemmede har en verge. En del verger er ansatte som mottar lønn for arbeidet, mens andre er verger på frivillig basis, og disse er oftest pårørende. Vergene har mange arbeidsoppgaver, og opplæring i husleierett for verger er mangelfull eller ikke-eksisterende. Dette kan gjøre at svært mange utviklingshemmede ikke får påberopt sine rettigheter i leieforholdet. Norge er bundet til menneskerettighetskonvensjoner som slår fast at man selv har rett til å bestemme hvor man vil bo.  
Problemet oppstår ofte når kontraktene skal fornyes. Da er det lettere for kommunen å flytte på utviklingshemmede, både internt i «samlokalisere boliger», og eksternt, til andre «boliger».  Selv om lovens minstetid er 3 år, mener NFU at utviklingshemmede og andre med spesielle behov skal få lengre kontrakter. 
Dersom du først har et varig behov for å leie en kommunal bolig, enten det gjelder utviklingshemmede eller andre grupper vanskeligstilte på boligmarkedet, så er det svært uheldig at kommunen gir korttidskontrakter.

Ikke lovens intensjon
Dette var ikke intensjonen med loven, sier generalsekretæren. Vi har derfor luftet problemstillingen om kontraktslengde for kommunaldepartementet. Svaret vi fikk var at lovens forarbeider tilsier at sårbare grupper med varige behov for å leie, bør få langtidskontrakter. 

Svaret vi fikk var at lovens forarbeider tilsier at sårbare grupper med varige behov for å leie, bør få langtidskontrakter

Ekberg i NFU understreker at dette ikke kun gjelder utviklingshemmede, og at NFU ikke ønsker en særbehandling av disse, men at alle som har et varig behov bør imøtekommes med en langsiktig kontrakt. Mange av de utviklingshemmede som NFU representerer har nettopp et slikt behov.  De er sårbare for endringer, og noe så lite som flytting til annen, identisk leilighet i det samme leilighetskomplekset kan medføre problemer. Og det sier jo seg selv – det å bli tvangsflyttet fra sitt hjem for en utviklingshemmet beboer kan oppleves akkurat like vanskelig som for alle andre som er i en slik situasjon.  For mange utviklingshemmede er det også viktig å få bestemme selv – de fleste av oss ønsker jo det, og hvorfor skulle ikke dette gjelde for utviklingshemmede også? 

Bør sakene prøves for rettsystemet? 
Leieboerforeningen er for tiden orientert om flere saker der utviklingshemmede står overfor oppsigelser begrunnet med omdisponeringer av boligmassen og ressurshensyn i kommunen. Advokat Ragnhild Løseth i Leieboerforeningen mener det hadde vært fornuftig med en domsavsigelse som kunne vært med på å avklare retten til bostabilitet i leieboliger for sårbare grupper, og skapt presedens for senere saker.  Men det er viktig å huske på at rettsaker også medfører en risiko for at dommen vil kunne falle i kommunens favør. Det er også en stor belastning for de involverte, noe som gjør at svært mange av vergene kvier seg for å ta prosessen,forståelig nok. Det er likevel riktig å få prøvd disse sakene for retten, og også for å jobbe for at utviklingshemmedes rettigheter som leieboere blir ivaretatt gjennom for eksempel rundskriv, instrukser eller veiledere. 

En annen utfordring er at utgifter til drift av «boligen» blir innbakt i husleia. Eksempel på dette er ansattes fellesarealer som kontor og spiserom, eller snømåking på ansattes parkeringsplasser. NFU er også kjent med saker der kommunen krever at beboeren selv skal erstatte skader på leiligheten. Noen utviklingshemmede har diagnoser som medfører utagering. Dette kan igjen føre til at det oppstår skade på boligen. Husleieloven legger det økonomiske ansvaret for slike skader på leieboeren selv, men utviklingshemmede som ikke selv forstår konsekvensene av slike handlinger, vil gjerne bli frittatt for skadeansvar i følge skadeerstatningsloven. Men en slik løsning fordrer at kommunen er klar over skadeerstatningslovens implikasjoner, og det er ingen selvfølge. 
Utviklingshemmedes muligheter for å påberope seg sine rettigheter, samt bostabilitet og trygghet som leieboere må styrkes, og Leieboerforeningen og Norsk forbund for utviklingshemmede vil se på hvordan vi i fellesskap kan jobbe for en større kunnskap og klarere praksis og på hvordan verger, pårørende og kommuneansatte kan få juridisk veiledning slik at sårbare utviklingshemmede ikke blir bevisst eller ubevisst utnyttet av kommunen som utleier. 

 


Relaterte artikler

Politikerpreik - samleside Gjennom sommeren har Leieboerforeningen under overskriften Politikerpreik snakket med alle partiene. Målet har vært å bli litt klokere på partienes boligpolitikk og leiesektoren spesielt. Her har vi samlet alle videoene. God fornøyelse.

Politikerpreik volum 9: Høgre Høgre er regjeringspartiet med stor R. Med både statsministeren og bustadminister Sanner har Høgre stor innflytelse på bustadpolitikken vår. Høgre har også eit stort engasjement for bustadpolitikk, og eit gjennomarbeida program. Vi har møtt Mudassa Kapur frå Kommunalkomiteen for å snakke om eigarlinja, leigebuarar og den frie marknaden.

Politikerpreik volum 8: Kristeleg Folkeparti Kristeleg folkeparti er eit verdibasert parti med hjarte for samfunnets svake. Vi har møtt stortingsrepresentant Geir Toskedal for å snakke om den vanskelege bustadmarknaden, og vi møtte ein folkevalgt som var åpen for å sjå ting frå fleire vinklar.

Politikerpreik volum 7: Raudt Raudt er ein av årets store snakkisar i valgkampen. Partiet ligg an til å gjere sitt beste valg nokonsinne, og ein plass på Stortinget er innan rekkjevidde. Men vil partiet dra oss baklengs inn i framtida og reversere gjere oss alle til kommunale leigebuarar, eller? Vi har tatt ein prat med Bjørnar Moxnes, partileiar i Raudt.

Politikerpreik volum 6: Sosialistisk Venstreparti Med sine sju stortingsrepresentantar er SV Stortingets nest minste parti. SVs bustadpolitikk derimot, er omfattande og detaljert. Vi har tatt ein prat med avtroppande stortingsrepresentant Snorre Valen.