Hvor ble det av den sosiale boligbyggingen?

Dere som har makt og midler, redd oss fra boligfanden. Ta ansvar. Reguler, skriver Marita Liabø. (Foto: JM)

Dere som har makt og ansvar, vil dere bare ha rikfolk i byen? Vil dere ikke ha folk med vanlige jobber? Vanlige barnefamilier?





Av Marita Liabø
publisert i Aftenposten 15. januar 2016

Vel overstått nyttår! Endelig renner boligannonsene inn i e-postboksen igjen, som bestilt. Nye visninger, nye verdivurderinger, nye finansieringsbevis. Er det ikke utålelig spennende?

På Vålerenga, Etterstad, Manglerud og mange andre steder i Oslo går vi, en lang rekke familier, og venter på større bolig. Vi venter ikke på et fint hus til syv millioner, nei, vi venter på noe vi får lån til. Hva som helst, bare det har kjøkken og tre eller fire rom. To toalett. En altan eller hageflekk, kanskje med plass til den satans trampolinen ungene drømmer om.

I årevis har målet vært å flytte til noe større. Men for folk uten arv og/eller fast inntekt – vi er mange – er løpet kjørt. Selv med to millioner i egenkapital ramler vi av før budrunden er i gang. Boligmarkedet i Oslo er blitt komplett kapitalistisk.

Dere som har makt og ansvar, hvor blir den sosiale boligpolitikken av? Grip inn.

Vi blir rundlurt

Se på prospektene – så feite og glinsende at vi bør ta hintet: Vi blir rundlurt. Se på boligannonsene – de teite nærbildene av stearinlys, vinflasker og speilblanke kraner. De tullete maleriene og putene meglerne får plassert i boligen før fotografering og visning. De tøvete bildetekstene som sjelden ser ut til å bli språkvasket:

«Soverom 2 får fint plass til en seng.»

 «Selv etter solen går ned kan man fint stelle i stand en trivelig utesetting.» «Fra vindusområdet og balkongen strømmer det inn lys noe som bidrar til en fin romfølelse.» «Stuen har naturlige soner for sofagruppe, salongbord, spisebord, samt tilhørende møblement.» «Spisestuen ligger naturlig nært kjøkkenet, både innenfra eller via takterrassen.» «Hele åtte personer har samlet seg rundt dette bordet ved hyggelige middagsselskaper.»«Soverom 2 får fint plass til en seng.»

Ikke bare er eldgamle boliger blitt for dyre, ofte fordi de blir proffrehabilitert før de selges. Se på Kværnerbyen, en splitter ny bydel med 1800 leiligheter, beliggende i en dump ved en motorvei. Her koster den billigste av de nyeste fireromsleilighetene 8 150 000 kroner. Hvordan kan folk med gjennomsnittslønn få kjøpt noe slikt? Og hvorfor biter folk på?

Det selger, selv om alle vet at det blir umulig å få parkert når fem biler blir til 20.

Bygg blokker av papp og glass, så tett på hverandre at alle ser inn på naboens seng, del ut prospekter som skrøner om sol, vannspeil og restauranter – det selger som hakka møkk. Ta en gammel bygård og gjør ti store leiligheter om til 30 små, frist med speisa tapet, stilig bakgård og gratis gateparkering – det selger, selv om alle vet at det blir umulig å få parkert når fem biler blir til 20.

Byen bare for rikfolk?

Dere som har makt og ansvar, vil dere bare ha rikfolk i byen? Vil dere ikke ha folk med vanlige jobber? Vanlige barnefamilier? Kanskje det er irriterende med alle de nye skolene som må bygges? Kanskje dere ønsker at vi skal være gjeldsslaver, fordi vi dermed må yte mer? Eller mener dere at vi skal leie, og betale 22 000 kroner måneden til en eier? Vet dere at det koster nærmere 8 200 kroner måneden å ha tre unger på (aktivitets) skole?

Selvsagt vurderer vi stadig å rive dem opp og plante dem i Eidsvoll eller Enebakk.

Vi som møtes på visning etter visning, kan selvsagt angre på at vi ikke flyttet ut av Oslo før ungene begynte på skolen og ble så glade i alt og alle at bare ordet «flytte» får dem til å begynne å grine. Selvsagt vurderer vi stadig å rive dem opp og plante dem i Eidsvoll eller Enebakk.

Vi truer med det når de ti kvadratmeterne vi har pr. person, flyter av klær og leker, og når hoiende bander løper inn og ut med sverd og vannballonger: Vi flytter til Grorud eller Hamar. Da får vi stue og gang og et sted å henge våte vinterklær. Vi kan få oss stort kjøleskap, badekar, grill og en av disse herlige sengene – disse som er to meter brede.

Men vil vi flytte, når vi trives der vi er, med gode, engasjerte naboer, akebakker og fotballbane, trygg skolevei og en skole og fritidsaktiviteter som er preget av et virkelig varmt, inkluderende miljø?

Mange blir skilt på veien

Selvfølgelig kan vi angre på at vi ikke kjøpte leilighet før, sparte mer eller valgte en annen partner. Ja, mange blir like godt skilt på veien, bare for å få enda dårligere råd og enda et rom mindre. Det innebærer at ungene må dele soverommet – en uke her og en uke der – mens foreldrene ligger i stuen og drømmer om å vinne i pantelotteriet, vel vitende at det ikke er noen menneskerett å bo på Kampen eller Torshov.

De som går forbi, kan se inn på alt av rot og sofasløving. Og prisen? 8 500 000.

Men skulle ikke norsk boligpolitikk være solidarisk? Hvorfor blir det ikke bygd flere boliger i offentlig regi, med plass til familier som kan vokse? Hvorfor blir det bygd for få, små og dyre rekkehus? Og hvorfor går tusenvis av familier rundt og bærer på en gjeld de når som helst kan knekke sammen under?

Og i en av årets første boligannonser ble et Vålerenga-hus fra 1876 lagt ut for salg, med plen, to toalett og – med litt ombygging – fire soverom. Utsikten er ordinær: Huset er omkranset av større bygninger. De som bor vis-à-vis eller går forbi, kan se inn på alt av rot og sofasløving. Likevel. Huset, som måler 144 kvadratmeter, er en drøm. Og prisen? 8 500 000.

«Kommer for salg»

Problemet er ikke at huset koster ni millioner. Det som er til å bli forbannet av, er at det ble annonsert med «kommer for salg» i sommer, med et anneks i form av en rehabilitert stall. Annekset på 53 kvadratmeter var i praksis ett rom, men likevel: Mens vi ventet på prisen, drømte vi – hver for oss i 100 leiligheter – om hvordan vi kunne bo i hovedhuset og leie ut annekset, kanskje til venner, kanskje til turister.

Megleren er den samme. Han sitter godt i det.

Hvis prisen ble høy, kunne vi i tillegg leie ut et rom i hovedhuset, eller kjøpe boligen sammen med en annen familie, kanskje bygge ut. Kanskje vi rett og slett ville få lån, drømte vi, helt til annonsen ble lagt ut i sin helhet, med prisantydning: 11 500 000 kroner.

Boligen ble solgt, og vi glemte den helt til ganske nylig, da annekset ble lagt ut for salg: 4 500 000. Det ble straks solgt. Når hovedhuset nå selges, har totalprisen med andre ord gått opp til minst 13 000 000 kroner.

Et gjerde er kommet opp siden sist, mellom hovedhuset og annekset, og interiøret er nytt, men ellers er prospektet ganske likt fjorårets, med språkfeil og mer eller mindre fornuftig informasjon. («Soverom med plass til seng, oppbevaringsmuligheter, nattbord, pult etc. Vindu som slipper inn lys og gir mulighet for utlufting.» «Meget attraktiv og populært boligområde».) Megleren er den samme. Han sitter godt i det.

Mye vil ha mer og fanden vil ha fler.

Dere som har makt og midler, redd oss fra boligfanden.

Ta ansvar. Reguler.

Kronikken ble publisert i Aftenposten 15. januar 2015


Relaterte artikler

Snart samme prisnivå som i London, Paris og Manhattan Boligen på 32 kvadratmeter med balkong og garasjeplass hadde i utgangspunktet en prisantydning på 2,7 millioner kroner, men gikk for 3,220 millioner pluss fellesgjelden på 70.000 kroner.

- Utrolig lite bolig for pengene Kredittsjef Endre Jo Reite i Sparebank 1 SMN mener unge mennesker med usikre boplaner bør tenke seg om to ganger før de kaster seg inn i det hete boligmarkedet i hovedstaden.